GINOBLESS

Jeg pleier å si at jeg er et løvetannbarn.

Et løvetannbarn er en blomst som finner en vei opp gjennom asfalt og stein der ingen skulle tro det var mulig å vokse. Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det et bilde jeg kjenner meg igjen i.

Jeg ble født i Bergen i 1981. Oppveksten min var preget av uro, usikkerhet og ting ingen barn burde oppleve. Som liten gutt var jeg vitne til at mor opplevde fysisk vold, og vi hadde flere opphold på krisesenter. Faren min satt i fengsel i deler av oppveksten, og mye av det som skulle skape trygghet i et barns liv, var fraværende.

Selv om jeg ikke forstod alt som skjedde rundt meg, kjente jeg konsekvensene. Oppveksten satte spor i selvbildet mitt, og over tid begynte jeg å tro på løgnen om at jeg ikke var verdifull nok. Utad kunne jeg smile og virke sterk, men innvendig bar jeg på en uro og en smerte som få mennesker visste om.

Gjennom oppveksten ble fotballen et fristed for meg. Allerede på barneskolen utviklet det seg til en stor lidenskap, og etter hvert vokste drømmen om å bli profesjonell fotballspiller i England. Fotballen ga meg noe å strekke meg etter i en hverdag som ellers kunne være preget av uro og usikkerhet.

Jeg trente så mye jeg kunne. Noen morgener løp jeg med aviser før skolen for å tjene litt penger og komme i bedre form. På videregående kunne jeg finne på å trene i storefri, og enkelte ganger prioriterte jeg fotballbanen høyere enn klasserommet. Jeg var villig til å ofre mye for drømmen.

På utsiden kunne jeg fremstå målrettet, sterk og ambisiøs. På innsiden var det mer komplisert. Jeg bar fortsatt på sår fra oppveksten og en lengsel etter kjærlighet, bekreftelse og tilhørighet. Jeg søkte ofte etter noe som kunne fylle tomrommet, men fant det sjelden der jeg lette.

Mot slutten av tenårene ble jeg også dratt inn i miljøer med festing og alkohol. Selv om jeg ønsket å passe inn, kjente jeg ofte på en uro og dårlig samvittighet. Jeg hadde sett for mye av konsekvensene rus, vold og utrygghet kunne skape gjennom oppveksten til at det føltes naturlig for meg. Innerst inne ønsket jeg noe annet for livet mitt. Jeg ønsket å lykkes, gjøre mor stolt og skape en annen framtid enn den jeg hadde vokst opp med.

Så kom 1997.

På en kristen ungdomsfestival i England som het Soul Survivor skjedde noe jeg aldri hadde forventet. Hvis noen hadde fortalt meg på den tiden at jeg en dag skulle reise rundt i Norge og fortelle andre om Jesus, ville jeg sannsynligvis bare ledd. Livet mitt var fylt av for mange spørsmål, for mye smerte og for mange opplevelser som gjorde det vanskelig å forstå hvordan en god Gud kunne eksistere.

Likevel hadde Gud andre planer.

Under et av møtene begynte lovsangslederen Matt Redman å synge sangen «What a Friend I've Found». Jeg husker fortsatt øyeblikket. Midt blant flere tusen ungdommer opplevde jeg at noe traff meg langt dypere enn ordene i sangen. Det var som om hjertet mitt våknet til liv. Jeg kjente en sterk dragning mot forbønn, og etter møtet gikk jeg fram mens mennesker ba for meg.

Der, midt blant flere tusen mennesker, begynte tårene å renne.

Det er vanskelig å forklare hva som skjedde videre. Jeg kan bare beskrive det som en berøring av Guds kjærlighet.

Gjennom tårene opplevde jeg at år med smerte, frykt, skuffelser og ensomhet begynte å slippe taket. For første gang i livet kjente jeg meg virkelig sett. Ikke dømt. Ikke forkastet. Ikke oversett.

Sett.

Elsket.

Verdifull.

Det føltes som om noe skjedde dypt inne i sjelen min. Som om Gud møtte meg i alt det vonde jeg hadde båret på så lenge, og minnet meg om at jeg ikke var alene.

Den opplevelsen kan vanskelig forklares med ord. Den må oppleves.

Men én ting vet jeg:

Jeg gikk ikke hjem som den samme personen.

Samme år flyttet jeg inn i fosterhjem hos familien til en av mine beste venner. Det var den samme familien som hadde tatt meg med til Soul Survivor. De åpnet hjemmet sitt for meg og ble en viktig støtte gjennom de siste årene på videregående. Gjennom omsorgen, kjærligheten og tryggheten jeg møtte hos dem, begynte jeg gradvis å forstå mer av hvem Gud er.

Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at lyset begynte å slippe inn. For første gang opplevde jeg at min verdi ikke var knyttet til fortiden min, prestasjonene mine eller det andre mennesker mente om meg. Jeg oppdaget at Gud så noe i meg som jeg ikke klarte å se selv.

Når jeg ser tilbake i dag, var 1997 året livet mitt begynte å snu. Ikke fordi alle problemene forsvant, men fordi håpet kom tilbake.

I 2002 begynte jeg på Ansgar Bibelskole i Kristiansand. Det var her troen fikk dypere røtter, og det var her musikken for alvor begynte å ta plass i livet mitt. Jeg startet med å rappe i Ansgarkoret uten å ane hvor Gud skulle lede meg videre.

Det som startet med noen enkle vers, utviklet seg etter hvert til en livsreise.

Jeg hadde reist til Soul Survivor med en fotballdrøm. Gud hadde andre planer. Det som skulle bli en karriere på fotballbanen, ble etter hvert en livsreise hvor musikk, historiefortelling og formidling av håp fikk stadig større plass.

Gjennom årene fikk jeg stå på små og store scener over hele Norge. Jeg har spilt konserter i fengsler, skoler, kirker, konferanser og på festivaler som Skjærgårds Music & Mission, U-festivalen, Oase, Pink Party og mange andre arrangementer. Jeg har fått møte mennesker i alle aldre og livssituasjoner – mennesker som kjenner på ensomhet, utenforskap, skam, psykiske utfordringer og håpløshet, men også mennesker som har opplevd at livet kan snu.

Musikken åpnet dører jeg aldri kunne ha åpnet alene. Etter hvert fikk jeg oppleve at sangene mine ble spilt på NRK P1 og NRK P3, og historien min ble omtalt gjennom medier som NRK, TV 2, God Morgen Norge, Dagen og flere av landets aviser. Jeg har stått foran alt fra små grupper til tusenvis av mennesker, men det er ikke scenene jeg husker best.

Det jeg husker, er møtene etterpå.

Ungdommen som kom bort og fortalte at han ikke lenger ønsket å gi opp.

Den innsatte som fortalte at han hadde funnet håp igjen.

Foreldrene som takket for at noen satte ord på det de selv ikke klarte å snakke om.

Da begynte jeg å forstå at Gud ikke bare hadde gitt meg en historie for min egen del. Han ønsket å bruke den til å gi håp til andre.

I 2017 opplevde jeg noe av det største i livet mitt da jeg ble pappa. For mange er det en naturlig del av livet, men for meg rommet det en ekstra dimensjon. Som gutt hadde jeg savnet mye av det en far skal være, og derfor ble det å holde min egen sønn i armene første gang en sterk påminnelse om Guds nåde. Plutselig fikk jeg muligheten til å gi videre noe jeg selv hadde lengtet etter gjennom oppveksten – kjærlighet, trygghet og tilstedeværelse.

Det å bli pappa ble ikke bare en ny rolle i livet, men også en viktig del av min egen helingsprosess.

Livet fortsatte videre. Jeg arbeidet med musikk, foredrag og mennesker, og samtidig bygde jeg erfaring, utdanning og nye drømmer. På utsiden så mye bra ut. Derfor kom det også som et sjokk da livet i 2022 tok en vending jeg aldri hadde sett for meg.

Jeg gikk gjennom en skilsmisse, ble sykemeldt og opplevde en psykisk belastning som var større enn noe jeg tidligere hadde kjent på. Det som hadde vært trygt og kjent, begynte å falle fra hverandre. Jeg som hadde brukt store deler av livet på å oppmuntre andre, klarte plutselig ikke å finne håpet for meg selv.

I månedene som fulgte kjente jeg på en smerte som var vanskelig å beskrive. Mange netter lå jeg våken og ba til Gud. Jeg forsøkte å forstå hvorfor livet hadde tatt den vendingen det hadde gjort, samtidig som jeg kjempet med tanker og følelser jeg aldri hadde trodd skulle bli en del av min egen historie. På et tidspunkt ble mørket så tungt at jeg ikke lenger ønsket å leve.

Det var i denne perioden noe begynte å vokse fram.

Midt i smerten opplevde jeg at Gud minnet meg om fire enkle ord:

Tør å si det.

De ordene traff meg dypt. Jeg forstod at det jeg hadde skjult så lenge, måtte fram i lyset. Ikke bare for min egen del, men fordi taushet holder så mange mennesker fanget. Jeg hadde selv kjent på hvor farlig det kan være å bære alt alene.

Det som startet som et personlig rop om hjelp, utviklet seg etter hvert til et kall om å skape rom hvor mennesker kunne være ærlige, fortelle sin historie og oppdage at de ikke var alene.

Da jeg sto midt i stormen i 2022, hadde jeg ingen anelse om hva Gud skulle gjøre de neste årene.

Steg for steg begynte Han å bygge noe nytt.

Men før noe nytt kunne bygges, måtte jeg være ærlig. Ikke bare om det som hadde skjedd med meg, men også om mitt eget ansvar. Jeg måtte tørre å se mine egne feil, svakheter og valg i øynene. Det var smertefullt, men også nødvendig. For jeg har lært at ekte forandring sjelden begynner med å peke på andre. Den begynner når vi tør å være ærlige med oss selv.

På mange måter ble dette selve kjernen i budskapet «Tør å si det». Ikke bare å tørre å snakke om det som gjør vondt, men også å tørre å eie sin egen historie, ta ansvar for egne handlinger og erkjenne at ingen av oss er feilfrie. Det var først da jeg sluttet å gjemme meg bak fasader og forsvarsmekanismer at den virkelige helingsprosessen kunne begynne.

Gjennom denne prosessen opplevde jeg at Gud møtte meg med både sannhet og nåde. Han utfordret meg til å vokse, men minnet meg samtidig om at feilene mine ikke definerte meg.

Steg for steg begynte livet å ta en ny retning. Jeg fullførte bachelorgraden min i kommunikasjon og medier med fordypning i pedagogikk. Jeg videreutdannet meg innen coaching og veiledning og begynte å bruke både utdanningen og livserfaringene mine til å hjelpe andre mennesker. Samtidig vokste Tør å si det fra å være en tanke til å bli et større arbeid enn jeg noen gang hadde forestilt meg.

Det resulterte i podkaster, foredrag, mannskvelder, etableringen av eget forlag, min debutbok Tør å si det og produksjonen av dokumentarfilmen med samme navn. Gjennom møtene med både kjente profiler og vanlige mennesker har målet vært det samme: å skape åpenhet, forebygge psykisk uhelse og minne mennesker om at det finnes håp.

Noe av det vakreste jeg har opplevd på denne reisen, er hvordan Gud også har gjenopprettet relasjoner. I dag har jeg en god relasjon til både moren min og faren min. Jeg har også et godt samarbeid med moren til sønnen vår, og sammen ønsker vi det beste for ham. For meg er dette sterke bevis på at Gud fortsatt driver med gjenopprettelse.

I 2024 fikk jeg også oppleve enda en stor gave da jeg giftet meg på nytt. Etter år med smerte, tap og prosesser jeg aldri hadde ønsket meg, fikk jeg erfare at Gud fortsatt skriver nye kapitler. Livet var ikke over. Historien var ikke ferdigskrevet.

I dag får jeg reise rundt i Norge som artist, foredragsholder, forfatter, coach, veileder, podkastvert og dokumentarfilmskaper. Gjennom alt jeg gjør er målet det samme som det har vært siden Gud plantet ordene «Tør å si det» i hjertet mitt i 2022: å gi mennesker håp, minne dem om at de ikke er alene og vise at det finnes en vei videre, selv når livet oppleves mørkt og vanskelig.

I januar 2026 tok reisen enda et nytt steg da jeg etablerte Tør å si det Norge AS. Det som startet som fire ord Gud plantet i hjertet mitt midt i den vanskeligste perioden av livet, hadde utviklet seg til et arbeid jeg ønsket å bygge videre på. Drømmen er den samme som den har vært hele veien: å forebygge psykisk uhelse, skape åpenhet, formidle håp og hjelpe mennesker til å forstå at de ikke trenger å kjempe alene.

Når jeg ser tilbake på reisen fra krisesenteret som liten gutt til livet jeg lever i dag, ser jeg at historien min handler om langt mer enn motgang, fengsel, skilsmisse eller smertefulle perioder. Den handler om en Gud som aldri ga opp.

Han var der gjennom en utrygg oppvekst. Han var der da jeg lette etter min plass i livet. Han var der da jeg fant troen, da jeg ble pappa, da jeg stod på scener rundt om i landet, og da jeg møtte den tyngste perioden i livet mitt. Da jeg selv ikke klarte å se noen vei videre, så Gud fortsatt en fremtid.

Som liten gutt hadde jeg en pappa i fengsel. I dag får jeg selv være pappa. Som ungdom lette jeg etter håp. I dag får jeg dele håp med andre. Det er ikke fordi jeg har vært sterk nok, men fordi Gud har vært trofast hele veien.

Derfor reiser jeg i dag rundt med et enkelt, men livsviktig budskap:

Tør å si det. Tør å lytte. Tør å ta grep.

For hvis livet mitt har lært meg én ting, så er det at det aldri er håpløst. Det finnes alltid håp, og det som virker uløselig i dag, kan bli løst i morgen.

Det vet jeg fordi jeg har opplevd det selv.

Derfor fortsetter jeg å tro. Derfor fortsetter jeg å håpe. Og derfor fortsetter jeg å fortelle andre om Jesus – Han som møtte en usikker gutt fra Bergen og gjorde livet hans til et vitnesbyrd om at håp alltid er sterkere enn håpløshet.